Kronikken ble først publisert på ballade.no
Av Marte Wulff, artist, forfatter og aktivist
Dersom vi i Norge skal kunne fortsette å kalle oss et demokrati, må regjeringen ønske debatt om norsk oljepolitikk i klimakrisens tid velkommen. Og hvis Norge skal nå sine klimamål og bidra til at verdenssamfunnet gjør det samme, må alle sektorer samarbeide.
Regjeringens nye klimamelding feiler på begge punkter når de både undergraver kulturens bidrag i omstillingen, og ignorerer at et samlet kulturfelt har gått ut mot vår ekspansive oljepolitikk.
Regjeringens klimamelding Meld. St. 25., som kom før påske, viser at regjeringen planlegger å fortsatt tilrettelegge for produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Til tross for at FNs Klimapanel, IPCC, har vært krystallklare på at den fossile infrastrukturen vi allerede har er nok til å sprenge det resterende klimabudsjettet, og at oppføring av mer vil gjøre det umulig å nå verdens klimamål, deler regjeringen vår ut letelisenser som aldri før.
Heller ikke tilrådingen fra Klimautvalget 2050, om at det “ikke gis ytterligere tillatelser til leting, utvinning, eller anlegg og drift inntil en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet er ferdigstilt” legger demper på planene om å ekspandere.
Fra vår syvendeplass på listen over verdens største eksportører av CO₂-utslipp, sammen med land som Russland og Saudi-Arabia, vil Norges dobbeltmoral og taushet rundt de moralske dilemmaene ved statlig oljeleting og -profitt bli stadig mer synlig og uspiselig ettersom klimakatastrofer og ressurskonflikter raser videre i årene som kommer.
En stor offentlig debatt om norsk oljepolitikk er derfor langt på overtid, og blant dem som har forsøkt å reise debatten, er et samlet norsk kulturfelt. En lang rekke kunstnerorganisasjoner har de siste årene signert opprop og vedtatt uttalelser som tar til orde for en stans i ny oljeleting på Norsk sokkel.
I regjeringens over 200-siders melding om klimapolitikken de vil satse på fremover, nevnes dette ikke med et ord. Faktisk er det kun ett avsnitt om kulturens rolle, og det handler om at bransjen har tatt initiativ til å få ned egne utslipp, og om satsingen på klimakalkulator-verktøyet Green Producers Tool, utviklet samarbeid med bl.a. Cicero.
At tydelige strømninger og initiativ til debatt ignoreres fremfor å løftes frem av våre folkevalgte, er i seg selv dypt problematisk. Når vi legger til at selve konseptet med individuelle klimaregnskap stammer fra fossilindustrien selv (BP), som ledd i en ekstremt vellykket strategi for å ta fokus bort fra seg selv som hovedårsak til klimakrisen og legge ansvaret for utslipp på individer og små aktører, blir det enda verre.
Ja: Utslippsreduksjon og rask omstilling av alle bransjer er nødvendig dersom Parisavtalens forpliktende mål for å forhindre de verste konsekvensene av klodens oppvarming skal kunne nås. Men skal denne omstillingen være rettferdig og varig, må den også innebære en storstilt menneskelig tilpasningsprosess, ikke bare fysisk og materielt, men også verdimessig. Det er i dette arbeidet at kunst- og kultursektoren virkelig kan bidra, noe også FNs klimapanel har trukket frem.
Som Meld. St. 25 tydelig viser, ser vi klima- og naturkrisens konsekvenser allerede, også i Norge: Biomangfold utryddes, nye sykdommer kommer til, og tropiske regnstormer, hetebølger og tørke på steder som til vanlig er fuktige, er blitt vanlig.
Klimaendringene påvirker også kulturfeltet. Ikke bare på grunn av avlyste arrangementer og ved at langsiktighet og planlegging blir vanskelig, men fordi kultur nedprioriteres når samfunn og infrastruktur destabiliseres og økonomiske forhold blir usikre.
Dette ser vi av politikernes prioriteringer på statsbudsjettet, der kulturkutt rammer stadig nye steder slik at ytringsrom snevres inn og ensidig markeds- og profitt-tankegang får råde.
Det burde være motsatt. Tydelige kunstnerstemmer og et bredt og levende kulturtilbud tilgjengelig for alle, er forutsetninger for positiv samfunnsutvikling. Kunstens samlende og samfunnsendrende kraft og potensial som pådriver, støtte og mestringsverktøy i en rettferdig, grønn omstilling, kommer i tillegg til dens muligheter til grønn, verdiskapende næring. Begge deler er kraftig undervurdert og uutnyttet i dag.
Historisk sett har kunst og kultur spilt sterke roller i sosial og politisk endring på tvers av kulturer og århundrer. Det har fungert som samlende kraft, som midler for protest, solidaritet, identitet og økt bevissthet.
Kunst er en naturressurs som aldri går tom, og blomstrer under trygge, forutsigbare forhold. Ved å samarbeide med aktører innenfor det offentlige, forskning, utdanning og næringsliv, kan vi bidra med bevisstgjøring, nye fortellinger, mestring og holdningsendringer bort fra fordommer, frykt og handlingslammelse.
Regjeringen må legge til rette for debatt og samfunnsengasjerte kunstnere, og slutte å late som om det eneste som kommer fra kunstfeltet, er ønsket om en klimakalkulator tilpasset vårt felt. Det er både historieløst, nedlatende og betenkelig.
