Skrevet av Matt Rendell, prisbelønt sykkelskribent, journalist og kommentator, kjent fra ITVs Tour de France-sendinger. Artikkelen ble først publisert av Cycling Weekly.
Etter en serie av ødeleggende hetebølger i Europa denne sommeren, kan et par milde dager med 14-15°C under Arctic Race of Norway føles som en lettelse. Danske Magnus Cort vant i 2024, den foreløpig varmeste utgaven av rittet med en snittemperatur på 25°C. I 2025 var det Corbin Strong som dro det lengste strået og vant foran Tom Pidcock etter at Nord-Norge erfarte en vedvarende hetebølge gjennom sommeren og Norge registrerte det varmeste året noensinne.
I år har august definitivt vært kjøligere, men juli var Norge til tider varmere enn syden, med 33°C målt i telemarkskommunen, Rjukan. Ikke mange dager etter rekordmålingene brøt den største husbrannen etter andre verdenskrig ut i Krokstadelva i Drammen. Mer enn 100 boliger ble slukt av flammene. På samme tid, i Norges nordligste bosatte område, Svalbard, en øy midt mellom det norske fastlandet og Nordpolen, varmes atmosfæren opp raskere enn noe annet sted på planeten. Havisen og breene på Svalbard smelter raskere enn noen gang og flytter verden nærmere en framtid hvor polenes kjølende effekt er forbi.
Det er hevet over enhver tvil at bruken av fossile brensler slipper drivhusgasser ut i atmosfæren, varmen fra sola fanges under et “isolerende teppe” rundt jorda og forårsaker global oppvarming. For å unngå høyere temperaturer i framtiden må vi fase ut fossile brensler raskt.
En enorm transformasjon kreves, og Arctic Race skal muligens få ros for å ha tatt et beskjedent første skritt ved å bli Miljøfyrtårn-sertifisert i 2021, samt for å være en av de 80 opprinnelige underskriverne av UCIs klimamanifest i 2022.
Mye skryt for elektrisk bilflåte
En viktig del av begge disse sertifiseringene er transport under arrangementet, og på dette området har ARN vært banebrytende da de i 2023 ble det første sykkelrittet som fikk en flåte kun bestående av elektriske biler. Sykkelsportens øverste organ, UCI, har behørig omtalt de elektriske bilene i rapporten, «The Green Breakaway: Arctic Race of Norway, electrifying the far north.”
Hedres den som hedres bør, heter det, selv om det realistisk sett ikke er noen enorm bragd tatt i betraktning at Norge har hatt gode insentiver for kjøp og bruk av elektriske kjøretøy siden 90-tallet og ble en verdensledende elbilnasjon i 2013. Ved slutten av 2025 var 96% av nybilsalget i Norge elektrisk, sammenlignet med bare 23,4% i England og 20% i Frankrike.
Med realistiske øyne så reflekterer ARN sine 130 elektriske biler - Norges unike insentiver og markedsforhold. At rittets transportsponsor Hyundai utelukkende selger elektriske biler i Norge er også en medvirkende årsak til suksessen.
Uansett viser et blikk på rittets eksemplariske miljøregnskap, som kreves av begge sertifiseringsordningene og er fritt tilgjengelig på nett, at 2025-utgaven av Arctic Race i tillegg til de 130 elbilene fremdeles trengte 92 dieseldrevne vare- og tungtransportkjøretøy, 690 inn- og utlandsflyvninger og 18 turer med hurtigbåt. Altså gjenstår det en del før rittet er fullelektrisk.
Det er få andre idretter som kjenner til viktigheten av marginale forbedringer slik som sykkelsporten, men alt er ikke helt slik som det virker i dette tilfellet.
Miljøsertifiseringer som røykteppe
Arctic Race og profesjonell sykling portretterer seg selv som pionerer innenfor grønn og miljøvennlig arrangementsavvikling, men i virkeligheten konkurrerer de med et paradoks så stort at det får miljøsertifiseringen til å fremstå som litt av et røykteppe.
Som Marius Heide, kommunestyrerepresentant for Miljøpartiet de grønne i Harstad, skrev i et innlegg for lokalavisen iHarstad etter fjorårets utgave:
“Elbilene i Arctic Race sparer kanskje 10 eller 15 tonn med drivhusgasser, men de driver reklame for Equinor, som eksporterer olje og gass som fører til 280 millioner tonn med utslipp i andre land hvert eneste år.”
Equinor er Norges statlige olje- og gasskjempe, og utgjør sammen med Aramco, BP, Chevron, ENI, ExxonMobil, Shell og TotalEnergies de åtte store oljeselskapene som tjener rått på de ekstreme oljeprisene utløst av krigen mot Iran.
Equinor, endret navnet fra Statoil i 2018. Det nye navnet kombinerer “Equi-,” som betyr gode ting som “likhet og balanse”, med “-nor” for Norge. Samtidig kvittet de seg med ordet “oil,” og med det de litt gammeldagse assosiasjonene til staten.
Statoil sponset de første fem utgavene av ARN. Når Equinor sitt sponsorat med ARN går ut i 2030 legger de et 18 år langt partnerskap bak seg.
99% olje og gass
Med andre ord så er Equinor og Arctic Race of Norway nærmest uadskillelige, om ikke fysisk sammenvokst, så er i hvert fall byen Harstad med sine 21,000 innbyggere et eksempel på en sosial sammensveiselse.
Harstad er hjembyen til rittarrangøren Arctic Sport. Tilbake i 2000 startet de et ritt rundt øya Andørja, like øst for Harstad. Ambisjonene til arrangøren vokste og planene for Arctic Race ble lagt fram for Tour de France-eieren ASO (Amaury Sport Organisation) i 2011.
Planene ble tatt godt imot. Harstad er også byen hvor Statoil i 1976 åpnet sitt første kontor utenfor hovedkontoret i Stavanger. Under det nye navnet Equinor driver selskapet nå fire oljefelt i Norskehavet og Barentshavet fra Harstad.
UCIs rapport roser ARNs miljøprofil opp i skyene, men nevner ikke Equinor med et ord. Samtidig gjør nettsiden til Arctic Race of Norway 2026 sitt ytterste for å beskrive hovedsponsoren Equinor uten å bruke ordet olje. I stedet foretrekker de å kalle det “et internasjonalt energiselskap som jobber for verdiskaping i en lavutslippsfremtid”, sammen med et bilde av en havvindpark.
Det er oppsiktsvekkende utelatelser, som på finurlig vis lar den uoppmerksomme tro at Equinor ikke lenger har noe med olje eller gass å gjøre. Men sannheten er at 99% av energien selskapet produserer fortsatt stammer fra fossile brensler.
Tausheten om koblingene til fossile brensler sier svært mye om profileringsdilemmaet profesjonell sykkelsport befinner seg i, og holdningene de utviser overfor den globale klimakrisen.
Fossilselskaper som Equinor skaper enorme finansielle overskudd på tross av alle skadene som fossile brensler skaper. Hovedsponsoren til Arctic Race of Norway, som pryder den gjeve sammenlagttrøyen og ungdomskonkurransen, offentliggjorde nylig et rekordresultat på 11,5 milliarder dollar for første kvartal 2026, sammenlignet med 6,54 milliarder dollar i samme periode i 2025.
Uavhengig av sin enorme, ufortjente rikdom, kunngjorde Equinor denne våren en total retrett i fornybarsatsingen sin samtidig som de øker olje- og gassproduksjonen. Ikke ulikt fossilselskaper som BP og Shell.
Lobbyerer for mer oljeboring
Akkurat denne utviklingen er av umiddelbar interesse for de norske lokalsamfunnene som er vertskap for ARN hvert eneste år. Harstad ligger 250 km nord for polarsirkelen og 1020 km fra Oslo, på nordøstspissen av et spektakulært, 20 mil langt øyrike som rager ut i Norskehavet - verdenskjent for dype fjorder, kvasse tinder og vakre og virksomme fiskevær: Lofoten, Vesterålen og Senja, på folkemunne kalt LoVeSe. Det er anslått at havet utenfor LoVeSe skjuler reservoarer med 1,3 milliarder fat olje.
Miljøorganisasjoner har lenge tatt til orde og aksjonert mot oljeboring i Arktis, på grunn av klimakrisen, men også på grunn av de svært artsrike, men sårbare naturområdene. Havområdene utenfor LoVeSe-øyene er gytefelt for verdens siste store, levedyktige torskebestand, og Røstrevet - verdens største kjente kaldtvannskorallrev - ligger bare 100 km lenger vest. De ekstreme forholdene, med islagte bølger på over 15 meter, gjør det nesten umulig å rydde opp etter et oljesøl i Arktis.
Lars Haltbrekken, miljøforkjemper, klimatalsperson for SV og tidligere leder av Norges Naturvernforbund, sier at:
“De fleste av innbyggerne er mot oljeboring her. Rundt år 2007 stemte alle kommunene mot oljeboring i disse områdene. Samtlige lokale ordførere var imot oljeboring. Ingenting tyder på at disse holdningene har endret seg.”
I 2009 mobiliserte Folkeaksjonen Oljefritt LoVeSe (et skandinavisk ordspill på uttrykket “free love”) svært mange i kampen for å beskytte øyene og kystfarvannene mot olje- og gassutvinning. Da Arbeiderpartiet, som historisk sett hadde støttet oljeboring i LoVeSe, snudde i saken i 2019, valgte Oljefritt LoVeSe å legge ned virksomheten.
Lokalbefolkningen inviteres til oljefest
Kimi Nie-Nilssen, en 19-årig ungdomspolitiker i Miljøpartiet De Grønne, oppvokst i Harstad forteller at:
“Harstad ble bygget opp rundt privat skipsbygging. Historisk sett er det mange her som er opptatt av industri, arbeidsplasser og privat skaperkraft. Equinor verdsettes fordi selskapet sysselsetter flere hundre mennesker i byen.”
Kimi har i likhet med andre unge i regionen vokst opp med lokale folkefester sponset av Statoil og deretter Equinor. Folkefestene er vanlige innslag i lokalsamfunnene hvor oljeselskapene holder til.
I like stor grad som det er et sykkelløp, er Arctic Race of Norway en omreisende folkefest, og sponsoravtalen kom lett på plass. ARN har over tid bygget seg opp til en institusjon i Nord-Norge.
I Harstad har publikum sett nasjonalhelter som Thor Hushovd og Alexander Kristoff vinne etapper. Da rittet vendte tilbake i fjor, tok Corbin Strong motbakkesprinten på første etappe, før han til slutt vant rittet sammenlagt. Hverken Equinorsponsoratet eller Strongs lag, Israel - Premier Tech, klarte å legge en demper på stemningen blant tilskuerne.
Kimi fortsetter:
“Mange føler at det skjer for lite, er for få familieaktiviteter som skaper god stemning i byen, så når noe endelig skjer i Harstad, så vil ikke folk tenke på folkemord eller stigende havnivå.”
Om målsettingene ved Equinorsponsoratet sier Kimi Nie-Nilssen:
“De ønsker legitimitet. De vil at folk skal stole på at de er et moderne selskap med gode intensjoner som bidrar positivt til Harstad og landet forøvrig, og at de vil fortsette å utvikle seg i riktig retning. De sponser vitensentre, offentlige arrangementer, festivaler og skiløypene rundt Harstad. De snakker utelukkende om sine grønne energiprosjekter, på tross av at disse utgjør mindre enn 1% av den totale energiproduksjonen deres.”
Equinors sponsing av hele arrangementet — profileringen på den gjeve sammenlagttrøyen, men også ungdomstrøyen, i kombinasjon med en konkurranse der elever ved skoler hvor rittet foregår får designe trofeene — det hele fremstår som en del av en langvarig innsats for å motvirke skepsis og motstand blant de unge.
Som Kimi Nie-Nilssen selv sier:
“Da jeg gikk i niendeklasse, dro hele skolen på besøk til Equinor sine kontorer. Der snakket de om arbeidsmulighetene og hvordan de er med å løse problemet med global oppvarming.”
Hva vil et politisk skifte bety for fredingen av LoVeSe
Ifølge Lars Haltbrekken lobbyerer ikke Equinor nå for tiden for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Men, de planlegger stadig prosjekter i Arktis, og annonserte så sent som mars og juli i år nye funn i den norske delen av Barentshavet. (Dette til tross for Det internasjonale energibyråets (IEA) syn om at det ikke kan godkjennes noen nye olje- og gassfelt for utbygging, og ingen nye kullgruver eller gruveutvidelser, dersom målet i Parisavtalen om netto nullutslipp innen 2050 skal nås. IEA publiserte denne advarselen i 2021, og har gjentatt den hvert eneste år siden.)
Et par uker før fjorårets ARN inviterte Equinor til en folkefest i Harstad med musikk, taler og familieaktiviteter for å feire oppstarten og oljeproduksjonen ved det nye Johan Castberg feltet i Barentshavet.
Haltbrekken uttaler at:
“Jeg har aldri tenkt at Equinor sponser Arctic Race of Norway som en del av en lobbykampanje for LoVeSe. Jeg ser det mer som en kampanje for å skaffe seg godvilje i offentligheten.”
Men i takt med at det politiske bildet endrer seg, mener han at Equinors sponsorrolle også kan komme til å endre karakter.
“Bare to partier er fremdeles for å bore etter olje i Lofoten, Vesterålen og Senja: Høyre og FRP. De utgjør i dag et mindretall i Stortinget, men i noen meningsmålinger har de flertall. Vi har Stortingsvalg i 2029, og ifølge enkelte av målingene kan de vinne flertall. Om det skulle skje, antar jeg at det kan åpnes for planlegging av oljeboring i disse områdene.”
Marius Heide sier seg enig.
“Jeg tror Lars har rett. Dette er områder som har vært politisk stengt for oljeindustrien noen år. Sponsoratet av ARN er mer fokusert på en bredere, mer generell sosial aksept for å fortsette oljevirksomheten. Høyre og FRP er mer villige til å åpne for leting og boring. FRP ligger rundt 30% på noen målinger og om de skulle komme til makta kan politikken endre seg. Vi kan på ingen måte avvise at det vil skje.”
Proffsykling pakker inn folkelig godvilje og selger det til oljeselskaper
Sykling representerer en mulighet for de gigantiske oljeselskapene, som de siste årene har lagt om sponsorstrategiene sine. 2024 ble et særlig utfordrende år for Equinor.
Stilt overfor massivt press og klimaaktivisme mot fossilreklame i idrett og kultur, avviklet Equinor flere av sine eldste sponsoravtaler: Norges Fotballforbund (startet i 1993), Skiforbundet (2009) og Norges største kulturfestival drevet av studenter, UKA i Trondheim (2007) — samt det interaktive vitensenteret for barn, WonderLab på Science Museum i London (2016). Science Museum begrunnet bruddet uttrykkelig med at Equinor ikke kutter utslippene sine raskt nok til å oppfylle Parisavtalens 1,5-gradersmål.
Proffsyklingen har ingen motforestillinger. Sporten tviholder på sin vante forretningsmodell med å pakke inn den folkelige godviljen og selge den videre til oljestater, oljegiganter og skadelige petrokjemiske selskaper — hvor alle spørsmål om etikk og integritet ser ut til å bli glattet over av størrelsen på sjekken.
“Ikke at Equinor noen gang har røpet hvor stort sponsoratet egentlig er,” sier Marius Heide. “Rittet har andre sponsorer, i tillegg til at det mottar statlige midler og støtte fra kommunene. Det gjør Equinors stillhet ekstra problematisk.”
Øverst i sykkelsportens hierarki setter ARNs medarrangør ASO tonen ved at de arrangerte Tour of Qatar fra 2002 til 2016, og har drevet AlUla Tour (tidligere Saudi Tour) og det Aramco-sponsede Dakar Rally i Saudi-Arabia siden 2020.
Selve Tour de France har blitt en tre uker lang reklameplakat for fossilbransjen, med seks lag sponset av oljestater: Bahrain - Victorious, UAE Team Emirates - XRG, XDS Astana Team, Uno-X Mobility, Team Jayco AlUla (der AlUla er et saudiarabisk byprosjekt) og Movistar (som har en allianse med det saudiarabiske sykkelforbundet).
I tillegg er to lag, samt selve rittet, sponset av oljeselskapet TotalEnergies (Team TotalEnergies og NetCompany-INEOS), en ordning som garantert ville utløst skandale hvor som helst ellers.
I juli kunne ryttere og publikummere oppleve temperaturer på 34°C på hele sju etapper av Tour de France. På det varmeste ble det målt 39.6°C under fjerde etappe og 39.1°C på den niende etappen, samtidig herjet skogbranner flere steder i Frankrike. Dette kom på toppen av årets fotball-VM under ekstremvarme sponset av verdens største oljeselskap, Aramco.
Dette er dilemmaet i profesjonell sykling nå. Global oppvarming, som kunne bli oppfattet som abstrakt forskning, utspiller seg nå i alles hverdag.
Gjennom sin promotering av oljesponsorer undergraver proffsyklingen både livsgrunnlaget vårt og sin egen fremtid. Etter hvert som klimakrisens vippepunkter passeres én etter én, blir utendørsidrett i praksis umulig å drive — mens tilskuerne tvinges til å leve med en konstant kognitiv dissonans.
At sykkelsporten aktivt markedsfører årsaken til klimaapokalypsen er etter all sannsynlighet ikke hva sykkelfans ønsker seg. Om denne sommeren er en indikasjon på hva vi har i vente, tyder mye på at det ikke lenger er nok tid til å gjøre opp for alle feilgrepene som er gjort. Heller enn å innkassere sponsormidler noen år bør sykkelsporten umiddelbart avslutte den totalt ødeleggende avhengigheten av fossile sponsorater. Med det totale klimasjokket vi erfarer denne sommeren finnes det ikke et bedre tidspunkt for å ta handling.
Mer om Arctic Race:
Oljesponsete folkefester i Harstad
Olje og folkemord, Arctic Race bør rydde i feltet
